Hedersmannen Roar Alseth er gått bort

(Publisert i Akersavis 22.07.2015, skevet av Rolf Kristiansen)

Til minne om Roar Alseth

Budskapet kom som et lyn fra den klare, sommerblå himmelen i form av en melding på Facebook: «Vi mistet vår kjære sønn Roar Alseth i går, 18. juli.». Undertegnet mamma Jorunn. Jeg ble varslet av håndballvenner som hadde sett meldingen og ble bedt om å undersøke. Foran mine vantro øyne åpenbarte det seg en rekke kondolanser. Det uvirkelige budskapet ingen ville ha, var et faktum…

Roar ble bare 46 år gammel og jeg møtte ham for første gang for nesten en mannsalder siden – og selvfølgelig var det på håndballbanen. Etter hvert ble det mange møter i håndballsammenheng. Da jeg for noen år siden ble medlem av Norges Håndballforbunds Spektrumkomité i regi av Region Øst (ansvarlig for NM-finalene i Oslo Spektrum), var en av de første jeg fikk øye på i rigge- og sjauegjengen til Anne Brendskag, ikke uventet Roar. Blid som alltid, gjerne med en fleipete kommentar eller to til kollegene. Hans arbeidsvillighet og smilende atferd ble satt stor pris på av alle som var og er knyttet til det frivillige arbeidet i Oslo Spektrum. Bekymringsmeldingene var mange og oppriktige da han ble rammet av en alvorlig sykdom. Men på en beundringsverdig måte kjempet han seg tilbake i dugnadsgjengen og til dommergjerningen. Diabetes eller en amputert tå hindret ham heller ikke. Dommersesongen ble bare utsatt en måneds tid… Som dommermakker med Roar skulle det bli mye farting til håndballhallene i Oslo-området. Vi ble bokstavelig talt «samkjørte» både på og utenfor håndballbanen, med undertegnede som fast sjåfør. Det ble nådeløse gule og røde kort til oppkjeftige lagledere som ikke respekterte våre avgjørelser, og latteren satt løst enten vi var på vei til det Roar med en fleip kalte «hjemmebaner» i Ski, på Kolbotn (mange kamper der) eller når vi kjørte oss bort i regn og tåke på Siggerud – og du verden hvor mange dustete bilførere vi møtte i trafikken! Skjønte de ikke at dommerekspressen var på vei?

Turene ut i «ødemarken» til Flatebyhallen midtvinters ble legendariske, gjerne preget av kommende fotballsesongs forhåpninger. Med sitt trønderske opphav var det naturlig nok RBK for Roar og Vålerenga for meg. Men det gikk helt bra. Legendene Eggen, «Ivers» og «Litjivers» hadde jo spilt for begge klubbene. Vi fant hverandre også der. Min glede var ubeskrivelig da Roar hver jul trakk fram årets presang som takk for transportstøtten – en flaske Edel Gammel Oppland lagret på sherryfat. Så godt kjente han sin makker!

Roars innsats for Romsås IL er glimrende beskrevet i håndballeder Tore Kristiansens minneord på Facebook. Sent og tidlig var Roar på plass i hallen. Tok tak administrativt så vel som sportslig, dugnader var nærmest obligatorisk – til og med for turngruppa trådte han til. Kollegene på Bjøråsen skole fikk stadig merke hans tjenestevillighet og skolebarna forgudet ham. Han hadde tid til alle. Jeg tror knapt nok Roar hadde ordet «nei» i sitt vokabular.

Men nå skal vi ikke få se Roar og hans faste følgesvenn – sykkelen – rundt på Romsås mer. Selv skal jeg aldri få se den sorte lua vaggende i alle slags vær på toppen av Kiwi-trappa. Turene innom Pizza Bua på Grorud på hjemtur for å hente en med «ekstra skinke og ost» og sjampinjong, er historie. Den lilla og blå fløyta jeg fikk er blitt et umistelig minne. Lyset i Romsåshallen er slukket. Vår alles Roar har gått inn i evigheten til sin aller siste «time out». Tankene går nå til Jorunn, Thorleif og Kjetil. I dyp ærbødighet - på vegne av utallige håndballvenner i Region Øst og på Romsås, lyser vi fred over hans minne.

Rolf Kristiansen